Livsbudsjettet
Livsbudsjett. Hva er egentlig et livsbudsjett? Og hva bruker
man et livsbudsjett til? Det første som slår meg når jeg hører ordet
budsjett, er økonomi. Men et
livsbudsjett er kanskje noe mer enn kjedelig økonomi?
Hvorfor lever jeg? Jeg forplanter meg - derfor er jeg, svarer jeg. Men
det må da være noe mer som ligger til grunn for at jeg lever? Det er noe som
driver meg til å ville leve. Hva som er drivkraften til at jeg ønsker å leve,
vet jeg ikke helt sikkert. Det er vanskelig å svare på slike spørsmål. Slike
filosofiske og tankevekkende spørsmål. Det er jo så mye som gjør at jeg vil
leve. Så mye jeg vil gjøre med livet mitt. Mitt liv.
Så hva er meningen med livet, Charlotte? Jeg tenker at
meningen med livet er å gjøre det beste ut av den levetiden man har. Jeg ønsker
å leve lenge, tror jeg i alle fall. Jeg har lyst til å feire fødselsdag i mange
år til. Jeg har nemlig hørt rykter om at det å feire fødselsdag er sunt.
Statistikken viser faktisk at de som feirer flest fødselsdager, også er de som
lever lengst. Men det store målet er nødvendigvis ikke å leve lenge, lenge og
atter lenge. Det hjelper ikke at jeg får muligheten til å leve et langt liv,
hvis jeg som gammel dame tenker; «Hvorfor levde jeg ikke livet? Hvorfor gjorde
jeg ikke mer med livet mitt?»
Det er vanskelig å sette seg mål her i livet. Jeg er en jente
på 18 år, og jeg tar en dag av gangen. Jeg synes det er vanskelig å sette seg
mål langt frem i tid, derfor er målene mine gjerne ikke lengre fremme enn en
uke av gangen. Ha meg unnskyldt for fjortisuttrykket jeg nå skal bruke, men jeg
tror jeg vil kalle meg selv for en YOLO. You Only Live Once. Jeg lever etter
noen få prinsipper, og dette var ett av dem. Ett annet prinsipp jeg er også er
stor fan av er: Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort. Hvordan kan man si at man har levd et
komplett og fullverdig liv, hvis man ikke har angret på ting man har sagt og
gjort? Det går ikke an å gå i gjennom et helt liv på en plettfri måte, i så
fall er det ikke et ordentlig liv man har levd. Dessuten, det er vel ikke et
fasitsvar på hvordan livet skal leves?
Selvfølgelig har jeg satt meg noen mål som er lenger frem enn
én uke. Jeg håper at jeg kan fortsette å føle at de som står meg nært, setter
pris på hvem jeg er, og ikke minst setter pris på de verdiene jeg står for. Det
er mange jeg er glad i, og det er mange jeg setter pris på. Jeg håper at jeg
kan få vist de personene at jeg bryr meg, og at jeg er her for dem. Jeg håper å
kunne være den personen som folk tør å komme til, uansett hva. De skal ikke
behøve å tvile på hvem jeg er, og hva jeg står for. Å føle at noen er glad i
deg, og at noen setter pris på hvem du er, er viktig. Jeg håper jeg at noen vil
gjøre det samme for meg.
Det viktigste i livet mitt for øyeblikket er venner, familie,
utprøving og kjærlighet. Jeg er enda en ungdom, og det er mye som hører til å
være det. Det er rart å tenke på at jeg
en dag ikke vil være en YOLO-ungdom lenger, men i stedet kanskje en stresset
mamma som ikke husker hvor hun la eventyrboken til datteren eller sønnen sin.
Kanskje pappaen til barnet husker det? Pappaen til barnet som er mannen til
mammaen. Det føles så lenge til den epoken i livet. Først skal jeg jo studere!
Og det skal jeg gjøre samtidig som jeg skal «leva livet» med de rundt meg. Jeg
vet ikke engang hva jeg skal studere. Skal jeg velge å studere noe annerledes
og interessant, men risikere å stå uten jobb ved endte studier? Eller skal jeg
jobbe hardt og målrettet for å høste fruktene senere?
Jeg aner ikke hva det skal bli av meg. Og jeg aner heller
ikke hva livet mitt vil bringe med seg på veien. Forhåpentligvis kommer jeg til
å leve et lykkelig liv, der jeg opplever både gode og vonde ting. Mest gode. Jeg
håper ikke det bare må store ting til for at jeg skal ha det bra, men at jeg
også kan sette pris på de små gledene i hverdagen. Jeg tror at det er de små
gledene som danner grunnlaget til å kunne ha det bra med seg selv.
Til slutt. Det er en ting jeg heldigvis vet sikkert. Den som våger vinner. Og jeg velger å våge!
