Oppgave 4: Har mennesket behov for å tro?

• Kan interessen for fantasy i litteratur, film og dataspill tolkes som uttrykk for religiøs lengsel i vår tid? 

• Hvorfor har mennesket et så sterkt behov for å tro? Og hva mener kan være årsaken til at vi får så mange trosretninger? Hva gjør at den ene trosretningen er ”mer riktig” enn en annen?

Fantasy i litteratur, film og dataspill har blitt veldig populært de siste årene. Selv har jeg drømt meg bort i bøker som Harry Potter, Ringenes Herre og Twilight i løpet av ungdomsårene. Bøkene og filmene har gjort at jeg, som mange andre millioner ungdommer, har kunnet få lov til å rømme den virkelige hverdagen. I likhet med religion, så kan fantasy-sjangeren skape sosial tilhørighet med andre mennesker som også føler en nær tilknytting til denne sjangeren. Noen drar det så langt at de til og med bytter livsstil i håp om å bli ledet nærmere en uendelig fantasy-verden.

Joel Wendt er sterkt påvirket fra fantasy-sjangeren, og han legger regelmessig ut videoer på YouTube der han er overbevist om at alle kan bli trollmenn og hekser. Selv påstår han at han er en trollmann. https://www.youtube.com/watch?v=xBCW9MyliMM

I dag har fantasy-sjangeren en sentral plass i samfunnet. Man ser ofte tydelige tendenser der religion og fantasy blandes sammen i bøker, spill og filmer. Men det er ikke alltid at religion spiller inn på fantasy-sjangeren. Flesteparten som interesserer seg for fantasy er unge mennesker. Vil religionene miste sin plass i samfunnet? Vil fantasy-sjangeren ta overhånd i de unge menneskers hode? Det er vanskelig å si. Men det er mange likhetstrekk mellom fantasy og religion. Begge fenomenene tilbyr menneskene en annerledes og overnaturlig dimensjon enn det vi har «in the real world». Felles for de begge er kampen mellom det gode mot det onde, og mystikkens rolle i verden. Vi mennesker liker å drømme oss bort av og til - noen mer enn andre. Men vil det dermed bety at vi søker en religiøs lengsel?

Mange av oss liker gjerne å ha noe vi kan tro på. I en religion tror man som oftest på noe, og man vet som regel svaret på de store spørsmålene i livet. Hadde jeg vært Sofie i «Sofies verden», (skrevet av Jostein Gaarder), så hadde jeg antageligvis fått svar på spørsmål som «Hva er meningen med livet?», «Hvor kommer verden fra?» og «Hva skjer etter døden?» gjennom religionen jeg hadde trodd på. Slike spørsmål vil som regel ikke fantasy-sjangeren kunne svare på. De fleste mennesker vet at «Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom» ikke finnes i virkeligheten. Man kan gjerne ofre sine tanker til Harry Potters verden, men de fleste man vet også at denne fantasy-verdenen ikke eksisterer på ekte. Derfor mener jeg at fantasy ikke vil overdøve religioner. Religioner er fortsatt svært dominerende i verden, og flesteparten setter religionen sin svært høyt. Man drømmer seg gjerne ikke bort i en religion slik som fantasy-sjangeren får en til å gjøre, men derimot praktiserer og tilpasser seg religionen på den måten man selv mener er «den riktige» måten. Jeg tror ikke at fantasy er et uttrykk for religiøs lengsel, men derimot tror jeg at sjangeren på mange måter er et uttrykk for overnaturlig lengsel.

Vitenskap eller religion – uansett er det tilfredsstillende for mennesket å ha noe å tro på. Gjennom alle tider har mennesket undersøkt omgivelsene rundt seg for å finne svar. Svar på hvorfor ting er som det er. Selv vet jeg at man kan føle seg utilfreds når man ikke finner svar på det man søker etter. Når svarene ikke dukker opp, og en ubehagelig utilfredshet sniker seg innpå en, så kan det være betryggende å ha noe å tro på. Om det er naturvitenskap eller en religion man tror på i frustrasjonens øyeblikk er ikke særlig viktig. Derimot at den indre overbevisningen fra troen kan hjelpe deg i videre utvikling, er viktig for at du skal kunne klare å gå videre. 

Jeg synes det er fascinerende at mange begynte å tro i den offentlige sorgen etter 22. juli. Særlig klarte kirken å gjøre seg vesentlig da terroren rammet oss. De traumatiske hendelsene fra 22. juli gjorde at vi ble redde og usikre, og vi følte at den norske tryggheten vaklet. Flere av oss opplevde en stor sorg og urettferdighet, og mange var følte en desperat trang til å begynne å tro. Det var for mange troen på en gud som holdt en oppe i den tunge tiden etter terroren. For flere ikke-troende ble det å ha noe å tro på svært viktig. Flere følte at dette var en siste utvei for å kunne takle den store sorgen av å ha mistet noen man var glad i. Det å ha en tro, kan for mange mennesker være svært hjelpende i vanskelige situasjoner.

Det er utrolig mange trosretninger i verden i dag. Hovedgrunnen til at det finnes så mange ulike trosretninger er fordi vi mennesker er enkeltindivider. Vi tenker på mange måter ulikt, har ulike verdier og vi kommer fra ulike samfunn der tradisjonene er forskjellige innad i samfunnet. Listen er lang! Til syvende og sist handler det om hvordan vi mennesker tolker verden og skapningene rundt oss. Ingen trosretning er mer riktig enn en annen, og det er individuelt hvordan livssyn man ønsker å ha. Det er noe som heter religionsfrihet, dvs. at man selv skal kunne få velge hvilken religion man føler at man tilhører, og praktisere den uten å bli plaget med det. Man trenger nødvendigvis ikke å være religiøs selv om man har valgt seg ut en trosretning. Man kan tro på evolusjonsteorien eller på sin egendefinerte teori om verden.  Det er allikevel mange som i dag skiller mellom tro og viten. Men må man erfare med sansene for å vite noe helt sikkert?

I følge Platon så er det vi oppfatter antagelser, og ved å gå inn i oss selv der vi bruker fornuften flittig, vil vi kunne finne sannheten. Altså er det viktigste at man opplever en personlig overbevisning, fordi da vil det menneskene tror er sannheten, kunne begrunnes oppriktig fra mennesket selv.